Skip to content

Bak murene på Ullersmo fengsel

2011 4. februar

Innenfor de sju meter høye gjerdene på Ullersmo møter vi betong. Betong. Betong. Og betong.

Tekst: Jenny Dahl Bakken
Foto: Ole Gunnar Onsøien

Utenfra ser Ullersmo fengsel mest ut som en lavblokk fra Sovjet, med maling som flasser av, hvitfarget murstein, betong og gitter foran vinduene. Inne er det en helt annen historie. Når vi først har kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen, ser det riktig koselig ut. Gangen vi kommer ut i er lys med fargede vegger.

Dekorerte vegger

Gitteret foran vinduet i cellene vi går forbi, at førstebetjent Svein Egil Gravråk låser alle dører bak oss, og de høye gjerdene og murene som omgir fengselet på alle kanter, vitner likevel om at vi er i et fengsel. Inne i korridorene er det likevel overraskende koselig. Fengselsbetjent Gravråk kan fortelle oss at de fine dekorasjonene på veggene ble malt av en nederlandsk innsatt for noen år siden. Han var kunstnerisk, og involverte flere av de andre innsatte i arbeidet.

– Det gjør hverdagen litt lysere for de innsatte og ansatte her, litt mindre grå, sier Gravråk engasjert. Han har meninger om det meste.

Ressursmangel

Gravråk stiller seg bak kritikken hans kolleger i Oslo fengsel har kommet med i det siste. Den går ut på at det er altfor få fengselsbetjenter i norske fengsler, og at flere av de ansatte – og noen av de innsatte – frykter for sitt liv.

– Det er alt for lite penger til å forbedre norske fengsler. Folk går på jobb og er redde. Mange av de innsatte er aggressive, og vi har bråk nesten hver eneste dag. Dessuten er det alt for mye bruk av vikarer og ufaglærte. Det kan gå ut over sikkerheten til de innsatte også, hevder Gravråk.

– Forsvarte kjæresten

De unge innsatte, Kent og Yasin, er fornøyde med vikarbruken.

– Vikarene er mindre strenge, fordi de er mer opptatte av å gjøre alt riktig i frykt for å miste jobben, forteller de. Det er første gang de er i fengsel. Yasin sitter inne for narkotikakriminalitet, og har omtrent et og et halvt år igjen av dommen på fire år. Kent har ikke blitt dømt ennå, og han sitter inne for noe langt alvorligere: Han har slått i hjel en mann. Men han forteller at han får mye støtte av venner og bekjente.

– Han jeg er siktet for å ha drept, hadde forsøkt å voldta kjæresten min, og da klikket det helt for meg, forteller Kent. Han sitter lett tilbakelent i stolen, og ser ganske så avslappet ut.

– De fleste vet bakgrunnen for saken, og de støtter meg. Jeg forsvarte bare kjæresten min, og mente ikke å drepe ham, sier han.

Isolasjon og varetekt

Kent sitter fortsatt i varetekt, på femte måneden, i påvente av en rettssak. Han har bare vært på Ullersmo en uke, men syns det er en forbedring fra Kongsvinger fengsel, der han satt før han kom til Ullersmo.

– Der ble jeg straffet med 24 timer i isolasjon fordi jeg knuste et glass. Mamma fikk ikke lov til å besøke meg. Der var de mye strengere enn de er her, det virker mer rettferdig her, sier han.

Både Yasin og Kent kan bekrefte at de benytter isolasjon også på Ullersmo – folk kan sitte isolert i flere dager. Bruk av isolasjon er noe Norge har fått sterk kritikk for av menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch, Amnesty og FN. Ifølge førstebetjent Svein Erik Gravråk brukes det bare i spesielle tilfeller.

– En siste utvei

– Vi bruker bare isolasjon i de tilfellene der det er umulig å roe ned innsatte på noen annen måte, for å beskytte både dem og andre, forklarer Gravråk. Han viser oss isolasjonscellene – små celler, primitive, uten vinduer. Bare tanken på å sitte innesperret her virker avskrekkende. I 2010 satt det 18 stykker her. Dette tallet tror Gravråk er mye lavere enn i andre fengsler.

Han mener at til tross for maktforholdet mellom de innsatte og de ansatte, er det lite maktmisbruk.

– I løpet av de 29 årene jeg har jobbet her, har det bare vært to ansatte som har fått sparken for maktmisbruk. Denne jobben handler veldig mye om gjensidig respekt.

Mye bråk i fengselet

Yasin og Kent er uenige med Gravråk.

– Mange av fengselsbetjentene, spesielt de som har jobbet her lenge, vet hvor langt de kan tøye grensene. Det er mye maktmisbruk fra betjentenes side, sier de. De kan også bekrefte Gravråks påstand om at det er mye bråk i fengselet.

– Det er mange problemer mellom de innsatte og de ansatte, men veldig lite mellom innsatte, forteller Yasin.

Dårlig tilrettelagt for barn

Yasin har en liten sønn på litt over et år som stadig er innom, sammen med sin mor. Ifølge Yasin er det bra med besøk, de får komme ofte og bli en god stund, bedre enn i andre fengsler, tror han.

– Men besøksrommet er dårlig tilrettelagt for barn. Det er ingen seng der som de kan sove i, selv om små barn sover mye. Lekene er utdaterte og slitte, sukker Yasin.

Sitter lenge før dommen

Snart blir han overflyttet til Krogsrud, den åpne avdelingen som ligger rett ved siden av Ullersmo og er en slags overgangsanstalt. Den skal forberede karene på livet utenfor murene. Der har de også en egen pappagruppe. Etter oppholdet her er det over i overgangsleilighet. Det gleder Yasin seg til. Han har sonet over halvparten av straffen sin. Han satt i fengsel i ett og et halvt år før han omsider ble dømt.

– Det er ubehagelig å gå så lenge uten å vite hva straffen er, hvor lenge man må bli her, sier Yasin. Han mener han ble dømt på insidier, ikke håndfaste bevis.

–  Politiet og rettsvesenet sitter ved samme bord. Hvis politiet tror jeg er skyldig, kan jeg omtrent dømmes på grunnlag av det. Juryordningen gjør det lettere å dømme folk som er uskyldige. Eller for strengt, påstår han.

– Skal ikke straffes dobbelt

For Gravråks del spiller det liten rolle om de innsatte er blitt dømt for strengt eller ikke. Han fokuserer hovedsakelig på at de skal trives i fengselet.

– De skal jo ut i samfunnet igjen. Det er viktig at vi tilbyr dem noe å gjøre, utdanning, en jobb eller aktiviteter. Her har vi forskjellige ballspill, vi har skøytebane om vinteren, og ofte fotballkamper mellom de ansatte og de innsatte. De skal ikke straffes dobbelt, frihetsberøvelse er straff nok, mener Gravråk. Han tar oss med ut i luftegården, som er stor og åpen. Gjerdene og murene omringer hele den flate plassen.

– Det er så åpent her, vi får mange tilbakemeldinger på det, vi har god plass, avslutter Gravråk, før han låser oss ut igjen.